– Jeg har hatt en kjempefin barndom.
– Faren min var snill som dagen var lang.
– Mamma gjorde alt for oss barna.
Dette er ord som ofte dukker opp i terapirommet hvis vi kommer inn på episoder fra barndommen. Det får meg til å tenke over barns sterke lojalitet til foreldrene sine. Også når disse barna har blitt voksne. Det er noe rørende ved det, men også noe begrensende.
Det er som om jeg hører foreldrenes stemme i bakgrunnen: Du har hatt en god barndom. Pappa er så snill. Mamma har gjort alt for deg. Jeg hører foreldrenes håp om at de har gitt barna det aller beste – og samtidig: frykten for at det ikke har vært bra nok. Vissheten om at de har prøvd og feilet, og ofte ikke ant hva de skal gjøre. For sånn er det jo å være forelder.
Noen ganger kan man få inntrykk av at det bare finnes to typer barndom: “god” og “dårlig”. Mens barndommen i virkeligheten er sammensatt av et helt univers av opplevelser og erfaringer som man hverken kan sette etiketten “god” eller “dårlig” på.
Vi alle har opplevd skjellsettende ting i oppveksten. Og det vi husker har betydning. Hvis enkelte episoder, fornemmelser eller følelser fra barndommen dukker opp her og nå, så er de ikke bagateller, selv om noen voksne en gang fortalte deg at det var det. De minste små, rare ting ting kan være viktige og gjøre stort inntrykk når du er barn.
En venninne av meg fortalte meg hvordan hun alltid var redd når hun skulle legge seg. Alt i rommet hennes forandret form, og genseren som hang over stolen ble til et skummelt troll i mørket. Men hun sa aldri noe til foreldrene. Hun vet at de ville ha trøstet henne hvis de hadde visst. Hun sa bare ingenting, uten at hun i dag kan forstå hvorfor. Denne lille historien minnet meg på alle de tingene jeg aldri fortalte hjemme da jeg var liten, og på hvor mange ting mine barn ikke forteller til meg. Så mye jeg ikke vet om deres verden.
“God” eller “dårlig” egner seg dårlig til å beskrive en hel barndom. Likevel vet vi at visse grunnleggende elementer er viktige for hvordan barnet håndterer møtet med verden. Kjærlighet, tilknytning og trygghet er avgjørende i denne ligningen.
Uavhengig av hvilken merkelapp vi setter på barndommen vår, kan det være imidlertid være interessant å se på hvordan vi som barn tilpasset oss kreativt til den situasjonen vi var i. Om det var å bli familiens skøyer, den flinke jenta eller den stille gutten. Vi tok alle ansvar for situasjonen og tilpasset oss på den måten som var mest hensiktsmessig for oss da. Det fungerte da, og ofte tar vi dette mønsteret med oss i voksenlivet.
Derfor kan det være nyttig å se litt på: – hvordan gjør jeg det?
Når jeg blir utrygg: blir jeg stille, eller snakker jeg masse?
Tar jeg ansvaret for å få gjennomført ting, eller melder jeg meg heller ut?
Er jeg opptatt av at alle rundt meg skal ha det bra, eller blir jeg veldig opptatt av å sørge for meg selv?
I hvilke situasjoner føler jeg meg trygg og kompetent, og når føler jeg meg dum eller usynlig?
Når jeg blir klar over hva som skjer med meg og hvordan jeg gjør ting, er det mulig å velge å gjøre noe annet. Eller jeg kan fortsette å gjøre det slik jeg alltid har gjort det, men med større forståelse og mer aksept.