Vi har ikke holdt hender på lenge.
Ikke siden jeg var barn, da vi to gikk bortover fortauet om våren.
Lukten av tørr, solvarm sand og grus.
Vi to skal til byen sammen, og spise napoleonskake på Halvorsens konditori.
Du har skinnhansker på, og du forteller om da du gikk og holdt din mor i hennes
hanskehånd, hvordan du husker den følelsen.
Jeg er åtte år og kjenner din hanskehånd i min.
Tenker på deg da du var barn, at du også har vært barn. Jeg tenker på det i svart/hvitt.
Vi har ikke holdt hender på lenge.
Nå ligger du i sykehussenga.
Kroppen din har tusen rynker, du spiser nesten ikke lenger, skuldrene dine stikker ut.
Huden din er glatt likevel.
Jeg sitter ved siden av og jeg holder hånda di.
Hånda di er den samme selv om mye har blitt annerledes.
Jeg hadde glemt hvordan den kjennes ut, hvor god den er å holde i.
Jeg blir satt tilbake i tid og jeg husker.
De sterke og myke hendene dine som masserte føttene mine hver kveld.
Den varme og tørre hånden som holdt meg på pannen
da jeg hadde feber eller måtte kaste opp.
Den trygge hånden som ble en skjerm foran øynene mine
når det kom noe skummelt på tv.
Vi har ikke holdt hender på lenge.
Du roper i sykehussenga, er urolig,
du roper på søsknene dine som er døde for lenge siden.
Det er som om du er ute på havet og det stormer –
du strekker hendene ut som for å ta fatt i noe.
Jeg tar hånden din, holder fast.
Vi holder hverandre, jeg sier: ja, ja – det går bra. Det går bra.
Vi har ikke holdt hender på lenge.
Et minne av håndbaken din mot kinnet mitt, du sier at jeg har ferskenhud.
Jeg tar min håndbak mot mitt kinn og lurer på hvordan det kjennes ut.
Nå sitter jeg ved sykehussengen.
Hvert klare øyeblikk du har er som en dråpe vann som sprer seg og gir næring i tørr jord.
Da sier du ting som: Jeg elsker dere over alt på jord – hva skulle jeg gjort uten dere?
Jeg svarer: og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg, Mamma!
Og jeg tenker: hva skal jeg gjøre uten deg?
Vi har ikke holdt hender på lenge, men nå gjør vi det så mye vi kan.
Jeg vet ikke hvem som holder hvem.
Vi holder hverandre.
Vi har ikke klemt hverandre på lenge heller.
Men nå gir jeg deg en klem hver gang jeg forlater deg på sykehuset.
Hver gang sier jeg: nå gir jeg deg en klem, Mamma!
Hver gang svarer du: Åå… det var lenge siden!